blå blomst

hun er en blå blå sommerfugl
-- når hun har gått forbi
er luften ny og har et spor
av blå blå sommersti
hun plukker blomsten på sin vei
en blå blå nattfiol
og vandrer hjem i lyset av
en blå blå aftensol
"en vase til min blå blå blomst"
-- hun mumler for seg selv --
"nå råtner dagen langsomt bort --
er du min trøst i kveld?"
hun sovner naken på sitt gulv
-- en bylt av hud og hår
ved siden av en nattfiol
som puster der den står
den puster inn -- hun puster ut
de ligger kinn ved kinn
så puster blomsten ut igjen
og jenta puster inn
en duft så mild og god og ren
den vekker henne opp
-- hun tar seg til å lukte på
sin egen blå blå krop
"å nattfiol, jeg er din blomst
så vel som du er min
jeg er ett beger fylt til topp
av duftblå årgangsvin
din mening her i livet er
å dufte for min kropp
min mening her i livet er
å fange duften opp"
nå sakker tidens urverk av
og i et blått sekund
går allting opp for Sommerfugl
så skjelver hennes munn
*
...
så hvisker hun i sorgen, nøden:
"det blå er blåere enn selve døden"