|
|
Del 3 - Den nyere tid.
3.1 Politisk tenkning.
3.1.1 Machiavelli.
3.1.2 Hobbes.
3.1.3 Locke.
3.4 Locke og Berckley.
3.5.1 To typer kunnskap. Analytisk og syntetisk. Den analytiske kunnskapen er basert på forholdet mellom begreper, uttrykt ved hjelp av matematikk og logikk. Den analytiske kunnskapen forteller oss ikke noe nytt ( "2 + 2 = 4" ). Den syntetiske er basert på sanseerfaringen, og de syntetiske setningene utsier noe nytt om setningens subjekt ( "håret er blondt" ). I analytiske setninger uttrykker predikatet det samme som subjektet, i syntetiske sier det noe mer om subjektet enn det som allerede er uttrykt i subjektet. (Begrepene som her er brukt er begreper fra predikatlogikken.) Hume: Det finnes ingen kunnskap om verden som ikke har sitt opphav i noe vi har sanset. Men sansene kan lure oss. Derfor vet vi ikke noe helt sikkert om verden.
3.5.2 To former for erfaring. Inntrykk og forestillinger. (Sanse)inntrykkene blir skapt i oss ved hjelp av våre sanser. Et inntrykk er en direkte opplevelse av noe. Forestillingene er mattere og mindre klare. Vi har for eksempel en forestilling når vi tenker tilbake på inntrykk fra i går.
3.5.3 Sammensatte forestillinger. Vi setter sammen våre inntrykk og forestillinger til sammensatte forestillinger.
3.5.4 Assosiasjonsprinsippene. Likhet. Sammenheng. Årsak og virkning.
3.5.5 Humes problem: Induksjonsproblemet. 3.5.6.1 Skillet mellom "er" og "bør". 3.5.6.2 Konsekvensetikk og dygdsetikk.
3.6.1 Oppmerksomhetsvridning - inn i mennesket. Vender oppmerksomheten inn mot mennesket selv (i motsetning til rasjonalistene som vendte seg oppover, mot Gud, og empiristene som vendte seg utover, mot det sansbare). Mennesket er aktivt. Det er en aktiv deltager når det erkjenner verden omkring seg. Vi er aktive deltagere i formingen av vår erkjennelse. Kant var imponert over Newtons fysikk. Men gjennom lesning av Hume ble han presentert for synet at naturlovene ikke var sikre (Humes problem / induksjonsproblemet). Hume mener vi ikke kan vite noe "sikkert" eller "nødvendig" om årsakssammenhenger. Kant vil ikke godta det. Han er enig at vi ikke kan vite noe sikker om verden på basis av våre sanseerfaringer. Men naturlovene kan likevel ha en slags nødvendighet ved seg. Sikker kunnskap kan bare komme fra mennesket selv. Vi kan ikke uttale oss om en ytre nødvendighet. Men det finnes en indre nødvendighet. Den finnes i oss, i vår måte å observere, som mennesker. Kant mener Hume blander sammen verden utenfor oss og menneskets erkjennelse. Vi kan vite noe om verden slik den fortoner seg for mennesket. Vi må skille mellom tingene slik de er, dvs. slik de er i seg selv, das ding an sich, som vi ikke kan vite noe om, og tingene slik de fremtrer for oss (das ding für mich). Alt må erkjennes fra et ståsted. Kant vil si noe om hva som er spesielt med det menneskelige "ståsted".
3.6.2 Kants lære om erkjennelsen. 3.6.2.1 To typer ikke-analytisk kunnskap. Empirisk og transcendental. Den empiriske, dvs. erfaringsbaserte kunnskap, finner vi også hos Hume. Men ikke den transcendentale.
3.6.2.1.1 Den empiriske kunnskap. Den empiriske kunnskapen har erfaringsmessig bakgrunn. Vi vet hva noe er fordi vi har sett det før og vet hva det brukes til. For Kant har det noe å si hva mennesket selv bidrar med i erkjennelsen. Mennesket er aktivt. Derfor kaller Kant det å erkjenne noe å felle en dom. Et menneskes empiriske kunnskap er avhengig av hva det har erfart, og er dermed ikke sikker.
3.6.2.1.2 Den transcendentale kunnskap. Det finnes en kunnskap som er felles for alle mennesker, som er sikker, og som er en forutsetning for at man skal kunne felle dommer. Menneskets transcendentale kunnskap. Denne kunnskapen overskrider (lat. transcendere) empirisk kunnskap, og den muliggjør den.
Det finnes setninger som sier noe om verden, men som likevel er uavhengige av erfaringen. Disse er strengt allmenngyldige og nødvendige, ifølge Kant. At det finnes "syntetisk a priori" utsagn betyr at det kan finnes sikre utsagn om verden, noe Hume benektet. Sikker kunnskap om verden er kunnskap om vår erkjennelse av den.
3.6.2.3 Aprioriske former. Amskuelsesformene og forstandskategoriene. Anskuelsesformene
Forstandskategoriene
Hva kan vi vite som er syntetisk a priori? Vi må utelukke den empiriske kunnskapen, og står tilbake med den transcendentale. Kant deler den transcendentale kunnskapen i to. Først ser han på vår måte å sanse verden på, dernest på vår bruk av forstanden. Vi kan vite at alt vi sanser og erfarer, oppfatter vi som om det skjer i tid og rom.
3.6.2.3.2 Forstandskategoriene. Vi har visse karakteristiske måter å "felle dommer" på. Dette kaller Kant forstandskategoriene. Å felle en dom betyr å danne seg en oppfatning om noe. Kant vektlegger at mennesket er aktivt idet det erkjenner. Forstandskategoriene er de lovene og reglene vi kan dømme i forhold til. Vi vet med sikkerhet at hendelser kan settes i årsak / virkning-sammenhenger. Vi vet at en substans har egenskaper. Vi kan lage naturlover, fordi vi beskriver verden slik den er for oss.
3.6.2.4 To sentrale spørsmål. Kritikk av vår fornuft. 1) Kan vi oppnå sikker kunnskap uavhengig av konkret sanseerfaring?
Empiristene (f.eks. Hume): Nei på begge.
|