1.1 Mytos - logos.

Den vestlige filosofi oppsto hos grekerne. Gradvis begynte man å forklare verden (eksistens, alt som skjer) teoretisk framfor mytisk. Dette kalles overgangen fra mythos til logos. Filosofien vokste frem i Hellas mellom 700 og 400 f.Kr.

Sitat: myte (gr. mythos, fortelling), beretning om guder. Platon så gudefortellinger i kontrast til de evige ideer, slik at "myte" kom til å bety "usann historie"; dette ligger til grunn for betydningen "illusjon, løgn. Men allerede i antikken ble mytene også tillagt en dypere, symbolsk betydning. Både den tyske romantikkens filosofer (G. Herder) og senere dybdepsykologene (Freud, Jung) mente at myter var uttrykk for grunnleggende sannheter. Også religionshistorisk forskning går oftest ut fra at myter er uttrykk for de enkelte kulturers oppfatning av verden og menneskets plass i verden. -- Myter er mer enn bare fortellinger om hvordan guder har forholdt seg til hverandre og til menneskene. De formidler oppfatninger om selve grunnlaget for all tilværelse. Derfor er de mytene som beretter om hvordan verden ble til (kosmogoniske myter), de viktigste og mest typiske. (...) Fordi myten forsøker å uttrykke selve forutsetningene for all eksistens, medregnet språk og nettopp ved hjelp av språk, gjør den ofte bruk av bilder som er groteske eller som snur vanlige relasjoner på hodet. (...) Under alle omstendigheter er myten opptatt av det som er hellig, dvs. det som er atskilt fra det hverdagslige, håndgripelige og trivielle. Myten er i seg selv hellig, og dette skiller den ut fra eventyr, legender og epos. (...)

Sitat: logos (gr., ord, fornuft), alle fornuftsytringer: tanke, tale, lære, visdom osv. I stoisk filosofi betegner logos den guddommelige fornuft som virker, gjennomtrenger og utfolder seg i verdensaltet. (...)

1.2 Førsokratikerne.

1.2.1 Diktningen foregriper filosofien (Homer og Hesiod).

I Iliaden og Odysseen ser det ut til at Homer foregriper et viktig begrep i gresk tenkning: begrepet om tingenes vesen. Et land er hestegodt, en by folkekrik eller mannsterk, en vogn hjulgod, osv. Tankene settes i system av Aristoteles 300 år senere.

Verk av Hesiod: Theogonien (theogoni - "gudenes oppståelse"). Theogonien forteller om hvordan gudene framstår som en formgivning av noe tidligere formløst. Gudinnen Jorden får et forhold til Himmelen, og deres avkom setter hele slektshistorien i gang. Zevs og de olympiske gudene dukker opp først flere generasjoner senere.

Det fremgår klart at de tidlige greske gudene først og fremst er å betrakte som makter som bestemmer virkeligheten og gir den dens virkekraft. Disse maktene gir virkeligheten kraft til å være det den er. Det er hos Hesiod disse tankene først blir satt på begrep og systematisert. Sitat: Hesiod går i denne framstillingen om gudenes tilblivelse utover den rent mytiske gudelæren idet grekernes guder nå blir satt i et system som fokuserer på virkelighetens væremåte, ikke bare på dens tilblivelse. Hans fremstilling av gudene nærmer seg altså mer en lære om prinsippene bak virkelighetens væren enn en gudelære.

1.2.2 Byen Milet i Jonia. De milesiske naturfilosofene.

Iflg. Aristoteles: Filosofien oppsto i Milet. Filosofi var i begynnelsen det å tenke teoretisk, uavhengig av hvordan man tenkte og hva man tenkte på.

Hvorfor? Økonomisk vekst. Møte med andre kulturer - handelsforbindelser mot Orienten og Afrika. Et rikt samfunn tillot noen å begynne å filosofere.

Det er ingen hele bevarte verker etter førsokratikerne, bare fragmenter i form av sitater i bevarte skrifter fra senere i antikken.

Aristoteles er den første som systematisk tar for seg sine forgjengere, fra ham har vi noen av de viktigste referansene til førsokr.

1.2.3 Thales (ca. 585 f.Kr.) Den første filosof.

Vi vet lite om Thales. Mange kloke ord tillegges ham. Skal ha vært meget bereist. Målte høyden på en pyramide på oppdrag fra kongen i Egypt: Han ventet til solen sto slik på himmelen at hans skygge var like lang som kroppen. På samme tidspunkt målte han skyggen av pyramiden. Viser at han hadde geometrisk innsikt. Anekdote: Viste verden at filosofer lett kan bli rike hvis de vil, men at det de trakter etter, er noe annet. (Se "Tenkere og ideer" s. 33-34.)

Vannteorien: "Alle tings første prinsipp og innerste vesen er vann" og "verden hviler på vann". (Vi vet ikke hva han mente.) Vann er det uforanderlige i det foranderlige?

Aristoteles mener det er snakk om urstoffet.

1.2.4 Forandringens hemmelighet. ("Tenkere og ideer" s. 34-38)

For sansene er virkeligheten i stadig forandring. Hvis alt forandrer seg og ingenting står fast, hvordan er det da mulig å tenke på virkeligheten? Man må på en måte forutsette noe som er mer bestandig enn det som stadig forandrer seg. Finnes det en enhet i mangfoldet? Ingenting kan komme fra ingenting (ex nihilo nihil fit), og det som er kan ikke bare opphøre å eksistere. (I motsetning til kr.dom / jød.dom hvor Gud skaper verden fra intet - creatio ex nihilo.) Grekerne mente altså at sansene ga inntrykk av at ting oppsto fra intet og forsvant igjen, men ville ikke godta det som sannhet, og måtte begynne å filosofere for å få svar på hvorfor sansene og "det opplagte" motsa hverandre. ("Thales Teori" - vann er det uforanderlige i det foranderlige. Kanskje på observasjonsgrunnlag: vann - damp - is. Vannets betydning for livet. Salt og sukker oppløses i vann.)

Hele den senere greske filosofien og den påfølgende vestlige filosofitradisjonen er opptatt av å finne noe tilgrunnliggende, tilværelsens grunnprinsipper.

1.2.5 Anaximander (ca. 610 - 540 f.Kr.)

Mente at hvis vann skulle kunne gå over til jord, og jord til vann, betyr det at alt går over i hverandre. Da blir det tilfeldig om vi bestemmer det tilgrunnliggende som vann eller jord eller noe annet av alt det som er i forandring.

Det ubegrensede, det ubestemte: Apeiron.

Tingenes første prinsipp er det ubegrensede. Fra dette oppstår alle ting og her går de tilbake når de går til grunne for å sone sin skyld. For de betaler hverandre bot og soner skyld for sin urett etter tidens orden.

Hva er det ubegrensede? En forbedring av Thales' vannteori; en mer logisk tanke om at det som alt springer frem av, ikke selv kan være et bestemt stoff?

1.2.6 Anaximenes (ca. 585 - 525 f.Kr.)

Luft er urstoffet. Luft som avkjøles, fortettes blir til vann. Fortettes den enda mer, til is, jord, stein. Når solide ting fortynnes, utvikles varme, og de blir gradvis til luft igjen.

"Bevis:" puster vi med åpen munn er luften ufortettet (fortynnet) og varm. Klemmer vi leppene sammen og fortetter luften, blir den kald.

1.2.7 Pythagoras (ca. 580-500 f.Kr.) og pythagoreerne.

Reiste til Egypt i sin ungdom, studerte geometri, astronomi og teologi hos egyptiske prester.

Grunnla religiøst fellesskap i byen Kroton i Sør-Italia. Målet for den religiøse søken var å få sjelen renset fra den jordiske påvirkningen. Askese og kontemplasjon -- frigjøre sjelen fra det legemlige så den ikke skulle vende tilbake til nye legemer etter døden.

Alt er tall. Matematikk - "ting undervist og lært."

1.2.8 Heraklit - "den dunkle" (ca. 540 - 480 f.Kr.)

Byen Efesos nord for Milet. Enstøing.

"Naturen elsker å skjule seg."
"Panta rei" - "alt flyter" - alt er i stadig bevegelse og forandring. "Det går ikke an å stige ned i samme elv to ganger."

Heraklits tanker ligner på det de milesiske naturfilosofene hadde sagt. Men hans tanker om den evige forandring er mye mer teoretiske og abstrakte. - Mileserne åpnet for problemstillingen.

Det tilgrunnliggende er ikke et stoff. Bilde på det tilgrunnliggende: ilden - omformer. Virkeligheten er en enhet av mangfoldige ting.
Logos (fornuften) er det tilgrunnliggende for kosmos. Ellers ville alt vært kaos.
Motstridende krefter: Enhet - del, mørke - lys, ondt - godt, som forutsetter hverandre.

"Sykdom gjør sunnhet lystbetont og godt, sult gjør metthet, tretthet gjør hvile."

1.2.9 Parmenides (ca. 515 - 450 f.Kr.)

Byen Elea i Sør-Italia. Tilhengere av Parmenides kalles eleater. "Om naturen" - i bunden form - en gudinne åpenbarer seg for Parmenides etter en frisk vogntur på vei fra nattens rike mot lyset. (Turen fra menneskets blindhet til gudenes sannhet.) Sannheten er at alle mennesker tar feil: Alt er i ro. Sansene bedrar oss.

Det som er, kan ikke ha kommet fra det som er, for det er allerede. Det som er, kan ikke komme fra det som ikke er, for ingenting kan komme fra ingenting. Bevegelse og forandring, tilblivelse og undergang er umulig.

"For tanken og væren er det samme."

Elev av Parmenides. Tok utgangspunkt i motstanderens argumenter og viste at hvis man fulgte dem, vil man ende i selvmotsigelser og meningsløsheter. (Ville vise at det byr på enda større problemer å tro annet en Parmendies enn det gjør å tro som ham.)

1.2.10 Atomistene.

1.2.10.1 Demokrit (ca. 460 - 370 f.Kr.)

Alt er bygd opp av små artikler som heter atomer (atomos - udelelig). Verdens tilsynelatende forandringer kommer av atomenes omstrukturering. Atomene består av samme stoff, men har forskjellig størrelse, form (og vekt). I tillegg til atomer finnes bare det tomme rom. Noen atomkombinasjoner oppstår lettere enn andre.

"Også sjelen er en struktur av atomer."

1.3 Sofistene og Sokrates.

1.3.1 Sofistene (gr. sofistes, fra sofia: visdom).

Sofistene var en gruppe lærere som virket i Athen og en del andre greske bystater rundt 400 f.Kr.
Tok alvorlig problemet med at det fantes mange ulike oppfatninger om virkeligheten.
Kjent for sine retoriske kunnskaper.

La vekt på overtalelse og sannsynlighet, ikke på sannhet.

1.3.1.1 Protagoras (ca. 485 - 420 f.Kr.): Etisk relativisme.

Homo mensura - setningen: Mennesket er alle tings målestokk.

1.3.1.2 Gorgias (ca. 480 - 380 f.Kr ): Skeptisisme.

Den fremste av de greske mestrene i talekunst. "Man skal tilintetgjøre sin motstanders alvor med latter, og hans latter med alvor." Kom til Athen som diplomatisk sendebud.
Skeptisisme, en systematisk lære om "usikkerhet": vi mennesker kan ikke vite hva som er sant, p.g.a. begrenset erfaring og kunnskap og usikre sanser.

1.3.1.3 Hedonisme (gr. hedoné = lyst).

Retning innenfor sofistene:
Det rette og det behagelige er det samme.

1.3.1.4 Makt.

En annen retning innenfor sofistene mente at den sterkeste alltid har rett, makt og rett er det samme.

1.3.2 Sokrates.

Dialogen. Jordmorkunsten. Sokrates hjelper kunnskapen på vei ved hjelp av samtalen.
Søken etter definisjoner. Sokrates stiller spørsmål, vil avsløre uvitenhet. Målet: En generell definisjon av en dygd (f.eks rettferdighet.)

Siden dygdene er basert på definisjoner, representerer de viten. Det vil si: Moralen har et rasjonelt grunnlag.

Dygd er viten. - Den som vet det gode, vil gjøre det gode.

Den som gjør det rette, vil bli lykkelig. (Lykke = harmoni, ballanse.)

1.3.2.1 Kilder om Sokrates.

• Xenofon skrev fire dialoger med Sokrates som hovedperson for å vise at Sokrates ikke var skyldig i anklagen rettet mot ham.
• Aristofanes var komedieforfatter. I Skyene er figurerer "sofisten Sokrates" som hovedperson.
• Platon skrev mange dialoger med Sokrates som hovedperson.
• Aristoteles var opptatt av å beskrive fremgangsmåter og metoder hos alle sine forgjengere.

1.4 Platon.

Platons verk.

Platon er mest opptatt av politikken, men må tilbakevise sofistenes relativisme først for å ha belegg for sine teorier:
Tar for seg forandringens problem (se Thales, Forandringens hemmelighet, Anaximander, Anaximenes, osv... ).

A	blir til	B
samme		forskjellig
Parmenides:		Heraklit:
Ingenting forandrer seg.		Alt forandrer seg,  men etter mål.

Noe kan ikke være det samme og forskjellig på en gang.

Platons løsning: Dette er bare et paradoks hvis de snakker om de samme tingene. Heraklit og Parmenides tror de snakker om sanseverdenen. Men:

Idéverdenen	Sanseverdenen
Ingenting forandrer seg.	Alt forandrer seg, men etter mål.

Hva kan man ha viten om? Jo, om det som ikke forandrer seg: idéene. Idéene er utenfor tid og rom.
Platon bruker matematikken for å bevise at det finnes en idéverden:

Def. sirkel: Én linje der alle punktene på linjen er like langt fra sentrum.
Problem: I de fysiske verden vil sirkelen alltid ha en bredde (og dybde), noe den utfra definisjonen ikke skulle ha. Vi vil aldri kunne tegne en perfekt sirkel. Men vi har en idé "sirkel" som er perfekt, og som vi etterligner når vi tegner sirkler.

1.4.1 Hulelignelsen.

Mennesker som er innesperret i en hule og bare har sett skygger hele livet, tror skyggene (vår sanseverden) er de virkelige tingene. En av fangene kommer seg oppover i hulen og oppdager hva som kaster skyggene, han kommer ut og ser naturen (idéene). Han ser også det som er forutsetningen for at alt skal være synlig, solen (det godes idé). Han går tilbake til hulen for å fortelle de andre om oppdagelsen, de dreper ham (Sokrates).

politikk = filosofi = oppdragelse

1.4.2 Linjelignelsen.

1) "Nøkkelen" til linjelignelsen: Sanseverdenen er en skygge av ideverdenen.
2) Forholdet mellom C og D:

C: Lavere ideer: Vitenskapelige ideer og matematiske ideer.
D: Høyere ideer: Forutsetningsløse. Ideene i sin innbyrdes sammenheng. Enhet - annethet.

Øverst er det godes idé (etisk aspekt) / det ene (erkjennelsesteoretisk aspekt) / det skjønne (estetisk aspekt)

1.4.3 Sollignelsen.

1.4.4 Politikk, moral, etikk og logikk.

Etikk.

Sjelen (psyke) har to aspekter: Høyere del: fornuft / tenkning. Midtdel: vilje. Lavere del: sanselig: drifter / begjær, ...
Harmoni: Hver del oppfyller sin rette funksjon:

Tenkning - visdom (dygd)
Viljen - mot (dygd)
Begjær - måtehold (dygd)

Ballanse / harmoni -> lykke.

1.5 Aristoteles.

Aristoteles' verk.

1.5.0 Stikkord.

Omformulerer Platons sentrale innsikter. (Reviderer idélæren.) Forkaster tanken om idéenes selvstendighet.
Gjenoppliver studiet av naturen.
Erfaringenes betydning. Erfaring er kunnskap om det enkelte. Gjennom å abstrahere får vi viten, som er kunnskap om det allmenne.
Viten er begrunnet erkjennelse. Viten er å kunne si hvorfor.
Å definere er å avgrense.

1.5.0.1 Aristoteles hierarkiske kosmos.

Substanser. Et hierarkisk kosmos.

1. Substans som er uforanderlige og ikke sansbar - Gud.
2. Substans som er uforanderlig og sansbar - himmellegemene.
3. Substans som er foranderlig og sansbar - jordiske ting.

1.5.1 Likheter mellom Platon og Aristoteles.

Både Platon og Aristoteles:

1.5.2 Forskjeller mellom Platon og Aristoteles.

Platon: Matematikk er den høyeste av vitenskapen (vs. sansetingene). Matematikk er idéer, disse er uforanderlige og fullkomne. Sansetingene, derimot, er foranderlige og ufullkomne. Forandring er en mangel. Det som forandrer seg, kan gå i retning av noe bedre, ergo er det ikke mangelfullt. Og forandrer det seg til noe verre, er det også mangelfullt.

Aristoteles: Biologi. Ting / vesen som søker å virkeliggjøre sin natur (el. opprettholde sin natur.) Forandring knyttes til virkeliggjørelse.

1.5.3 Kritikk mot idélæren.

1.5.3.1

Platon mener 1) Idéene er uforanderlige. 2) Sansetingene er foranderlige. --> Dvs., sier Aristoteles, at: Idéene kan ikke forklare tingene.

1.5.3.2 Det 3. menneske. (Platon selv fremsetter denne innvendingen.)

Hvordan kan én idé forklare forskjellige mennesker? La oss si at vi har idéen "menneske", som er instantiert i f.eks. Sokrates og Platon. Hva er idéen? Er den et menneske selv? I så tilfelle må den komme ned på "instantiert nivå" sammen med Sokrates og Platon. Og da er den jo bare en vanlig sanseting, som igjen må ha en idé, et 3. menneske el. supermenneske. Som igjen ikke kan forklares uten et 4. menneske, som må forklares med et 5., osv.
Men hvis idéen ikke er et menneske, hva gjør den da til idéen "menneske"? (Ingenting.)

1.5.4 Aristoteles konklusjon. Form og stoff.

Det er bare én verden: Sanseting, som har allmenne egenskaper.

Vi kan spørre :

1)		2)
Hva	er	dette?

1) Hva-het. Form. Tingens generelle egenskaper - felles med andre ting av samme slag. Defineres. Det vi kan ha viten om.
Hvorfor har tingen denne formen? Form som funksjon. Form utfra bruk. Funksjonen bestemmer formen ved å gi den en bestemt struktur / plan.

Funksjon gir en ting enhet og helhet.

2) Dette-het. Stoff. Tingens individuelle egenskaper (denne bestemte tingen.) Kan vi ikke ha viten om, kan ikke defineres.
Stoff gir mulighet til å tjene et formål.

Sjelen forholder seg til legemet som form til stoff. Legemet er en enhet av de organer som sjelsevnene virker i og gjennom.

1.5.5 Forandringens problem.

Mulighet og virkelighet.

1.5.6 Tre former for viten.

1.5.6.1 Produktiv viten. (Kunnen.)

Håndverk og skapende virksomhet.

1.5.6.2 Praktisk viten.

Etisk og politisk filosofi.

1.5.6.3 Teoretisk viten.

Betrakte virkeligheten for å finne sannheten om den.
1. Matematikk - matematikkens gjenstander eksisterer kun i menneskets tanke (abstrahert fra sansbare ting).
2. Naturvitenskap.
3. Den første filosofi el. teologi.

1.5.7 Årsakslæren.

Alle momenter som til sammen kan forklare at en ting finnes, er en årsak.

1. Form (formal årsak).
2. Stoff (stofflig årsak).
3. Bevirkende årsak.
4. Formålsårsak.

1.5.8 Syllogismer.

Redegjørelse i form av syllogismer. Syllogismer er for Aristoteles to premisser og en konklusjon, der konklusjonen følger med nødvendighet fra premissene.

1.5.9 Dygd.

1.5.9.1 Etisk (moralsk) dygd.

Dygd basert på forbilledlige eksempler. I en situasjon gjør man som den vise eller kloke ville gjort. Man følger den gyldne middelvei. I f.eks. en farlig situasjon, er man hverken feig eller dumdristig, men modig. Da har man dygd (dygden mot). Å ha dygd er forutsetning for å bli lykkelig.

1.5.9.2 Intellektuell dygd.

Har man intellektuell dygd, handler man ikke lenger etter forbilledlige eksempler. Man kan begrunne hvorfor man gjør som man gjør.

Livet. Forberedelsene. Gå til Asia. Kropper som revner. Factoris Depresalis. Kontaktlim.  Filosofi- og vitenskapshistorie. Vitenskapsteori. Etikk. Vitenskap og rasjonalitet. Lingvistikk.